Javæl mann, økseskaft
En sang om en samtale mellom to lyngdøler, eventuelt sørlendinger.
I dag er vi alle diltere
Valg er snodige saker.
Det er egentlig rart hvor bevisstløs hjernen er til å være så sofistikert.
Over hundre milliarder celler, hver med gjennomsnittlig 7000 koblinger til andre hjerneceller.
Helt meningsløse tall, selvsagt, ironisk nok altfor store til å begripe for hjernen selv. Men sånn må det nesten være når vi er så fantastisk følsomme.
Fem sanser og elleve millioner inntrykk. Det er hva hjernen skal hanskes med, hvert bidige sekund.
Nok et ubegripelig tall, som likevel sier alt om én ting: Vi går glipp av en hel masse! Årsaken er rimelig åpenbar. Når det skjer så mye til en hver tid, må man være selektiv, hvis ikke blir det bare rot. Det er litt som her på Internett. Vi skal være sjeleglad for at det finnes folk som hjelper oss med å finne frem i dette kaoset. På samme måte er også hjernen en ypperlig redaktør. Det er den ved å være som enkelte redaktører er, ganske fjern.
Hjernen er avhengig av å jobbe alene innimellom for å kunne behandle alle forespørsler. Det overraskende er hvor mye den får til bak vår rygg. Den får god hjelp av en av våre mest basale egenskaper: Magefølelsen.
Eller intuisjonen, definert slik av Wikipedia:
«En umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, i motsetning til analytisk, resonnerende, og testing av hypoteser».
Vurderingene våre gjøres ofte ubevisst. Og nå som det er valg, er det på sin plass å dra frem et fabelaktig eksempel fra politikkens verden.
Ved valg kan signaleffekten gjerne være avgjørende. Hvem du stemmer på sier mye om din person. Politiske argumenter kommer således i andre rekke.
Men det er flere underbevisst faktorer som kan spille deg et puss når du skal bestemme deg for hvem du vil gi din stemme til.
En av dem baserer seg på hvordan vi favoriserer folk som ligner oss selv, noe som jo er logisk nok i et genetisk perspektiv.
Spørsmålet professorene Jeremy Bailenson og Shanto Iyengar ved universitetet i Stanford stilte seg, var om man kunne føle familiebåndene uavhengig om de faktisk finnes.
Dette er påvist i mange sammenhenger. Psykologiprofessoren Robert Cialdini ved Arizona State University har blant annet demonstrert at hvis du finner en lommebok på gaten, er det større sjanse for at du leverer den til hittegodskontoret hvis eierens navn ligner ditt.
Bailenson og Iyengars eksperiment var hakket mer tankevekkende. Før det amerikanske presidentvalget i 2004 kjente velgerne naturlig nok motstanderne George W. Bush og John Kerrys ansikter svært godt.
Forskerne manipulerte derfor bilder av til sammen 600 testpersoner inn i ansiktene til de to kandidatene, så diskret at forskjellene var for små til at deltakeren la merke til dem.
I referansegruppen var stemmefordelingen 46 prosent til Bush, mot 44 prosent til Kerry.
I testgruppenen snudde resultatet seg helt. Deltakerne som hadde fått sine trekk blandet inn i Bush, ga ham en seier med 13 prosentpoengs margin. Kerry vant med 7 prosent blant deltakerne som ble spleiset med ham.
Det kan altså hende at du stemmer på en politiker fordi han eller hun ligner litt på deg - uten at du er klar over det. Når underbevisstheten får bestemme, vinner genene over demokratiet. Fordi det biologisk sett antagelig vil være lurt å favorisere dem som ligner oss selv. I et demokratisk perspektiv vil det nok derimot være temmelig dumt.
Noe å være seg bevisst på valgdagen.
Det brutale vendepunktet
Da pappa døde for tre år siden, ble musikken brått så triviell, og jeg mistet lysten til å skrive sanger. Det som fikk dagene til å gå og livet til å virke relativt meningsfullt, var mine nærmeste og min nye journalistjobb i VG. Jeg fant verken glede eller trøst i låtskrivingen, og havnet i et kreativt vakuum. Men det gjorde meg ingenting. Jeg var likeglad. Jeg syntes aldri jeg hadde klart å skrive sanger som betydde noe uansett, og innså vel også at jeg strengt tatt begynte å bli for gammel til å drømme om det glade musikerlivet.
Halvannet år senere skulle alt snu seg. I alle år hadde jeg skrevet låter på engelsk. Først og fremst fordi jeg nesten utelukkende hadde hørt på engelskspråklig musikk. Dessuten syntes jeg vel en gang som uvitende, selvsikker jypling at utlandet virket besnærende som ambisjon. Og så ble det bare slik.
Jeg mente nok selv at jeg ble flinkere og flinkere til å ordlegge meg på engelsk, og at jeg med årene fikk tekstene til å fremstå som noe mer enn bare melodifyll, men jeg må ærlig innrømme at selv det siste jeg skrev er ganske flaut å høre på i dag.
Men så skjedde det altså. Terje Pedersen i Warner spurte om jeg noen gang hadde prøvd meg på norsk. Jeg svarte noe skeptisk at jeg kunne forsøke, selv om jeg egentlig ikke trodde det ville fungere. Jeg tok feil. For plutselig var den der, «Håbløs», låta som tidligere hadde het «Wasted».
Det som overrasket meg sånn var hvor lekende lett det gikk. Ordene falt bare på plass og jeg skjønte med ett at dette var MEG. Og slik var det ikke bare med «Håbløs», men med alle låtene som fulgte. Nå rant de ut av meg, og jeg klarte endelig å skrive om ting som opptok meg; om rikdom og maktmisbruk, om feighet og religion, om min egen utilstrekkelighet, om liv og død. Med det norske språk og min egen dialekt og identitet fant jeg en ny glede og mening med låtskrivingen. Det fikk meg til å tro på at sangene ikke bare kunne være fine melodier for folk.
Dette er en fattig trøst når pappa ikke er her, men jeg bærer ham med meg, og han kommer alltid til å prege låtene jeg skriver, enten det er bevisst eller ikke, for han skapte et sår som bare ville blø fra hjertet.
«En altfor vakker park» er mitt debutalbum.
Stian
Amazing bla bla
«Amazing Grace» er en av verdens vakreste sanger. Den handler om tilgivelse. Denne versjonen er til Anders Behring Breivik.
Plutselig appendiks
Å tolke musikk for andre er omtrent like slemt som å avsløre slutten på en bok eller en film. Hvorfor gjør jeg det da?
En fascinerende side ved musikken er hvor individuelt den oppfattes. En hovedårsak er nok at de frie assosiasjonene blir viktigere enn semantikken når musikk forenes med tekst.
Melodiene kan frigjøre ordene fra den faktiske betydningen. Symbiosen skaper en helt egen, parallell virkelighet. Den er ofte høyst personlig.
Det deilige er at selv om min tolkning kan være en helt annen enn din, finnes det ingen fasitsvar. Alle har rett, eller riktigere: ingen tar feil. Det er nok en av grunnene til at musikk oppleves så samlende. Man kan enes om noe man oppfatter vidt forskjellig (her har både politikere og religiøse mye å lære).
Derfor skal man etter min mening ikke fortelle folk hva de skal tenke eller føle når de hører en låt. Det kan ødelegge opplevelsen. Det kan til nød være lov til å pirke bort i folk som hører feil og eksempelvis tror at Jimi Hendrix synger «excuse me while i kiss this guy» i «Purple Haze».
En venninne av meg ble godt voksen før hun skjønte at Tommy Tee ikke rappet «Take a nova» i sin store hit fra 1998, og jeg trodde lenge at «Throw your hands up at me» i Destiny?s Childs «Independent Women» var et eller annet med «Batman».
Slike misforståelser må det være lov til å bemerke. Men jeg synes man skal være ytterst forsiktig med å legge føringer for hvordan folk skal oppfatte musikk. Like fullt har jeg tenkt å gjøre det fremover her på bloggen. Hvor usaklig går det an å bli!?
Vel, jeg har ingen planer om å harve hensynsløst over andre. Tanken var å tilføre mine egne låter noe ekstra. Ikke tolke, men snarere utfylle. Jeg kommer ikke til å gjøre det med alle sangene som kommer på plata, kun utvalgte spor jeg mener trenger eller fortjener det.
Jeg vil sammenligne det med ekstramaterialet på en DVD, eller kanskje enda riktigere; forordet til en bok (IKKE oppsummeringen på baksiden).
Det blir altså ikke tolkninger, ei heller veiledninger. Kun bonuser, eller krydder, om du vil. Noen ganger vil det være saklig og faktabasert, andre ganger mer kryptisk, som i dag.
Jeg kommer til å kalle tilleggene for et appendikser.
Her er appendikset til «Plutselig uendelig»:
Våkne. Knuse vekkerklokka. Stavre seg opp. Rutiner. Dusje, pusse tenner, gnikke plakk ut av øynene.
Samsvarer speilbildet med selvbildet? Tja, ikke hver morgen. Noen ganger virker jeg sløvere, andre ganger kjekkere. Synes også andre det, eller er det egoets petimeter som snakker? Hvorfor bryr jeg meg egentlig?
Ikke sulten.Spiser en vassen frokost. På med sko. Haster av gårde. Rekker akkurat trikken. Trangt.
Hva om jeg hadde glemt buksene en dag, hadde noen brydd seg? Ser de meg? Det hender rett som det er at jeg kommer på jobb og oppdager at jeg har tannkremflekker på kinnet. Hvor mange har lagt merke til det på veien?
På jobb. Slå på PC-en. Åpne epost. Hente kaffe. Lese avis. «Dette gjør de kunstige søtstoffene med kroppen din».
Bryr jeg meg? Kanskje litt. Avisen snakker jo om kroppen min. At jeg ikke kan putte hva jeg vil i den lenger. Det virket så mye enklere før. Har jeg blitt eldre eller klokere?
Gå hjem fra jobb. Lage middag. Trene? Ikke i dag. Sliten. Sesongboks på DVD.
Hvor mange er det som gjør det samme som meg akkurat nå? Tipper svaret overrasker meg, selv om jeg ikke aner hva som er mye eller lite.
Leggetid. Pusse tenner. Kaste klærne i skittentøyskurven. Bommer. Prøver å sove.
Ser drømmene våre like ut? Er din himmel like blå som min? Jeg vet nemlig ikke helt hvor blå min er. Klarer du å forklare det? Jeg klarer ikke. Jeg vet ikke en gang om jeg drømmer. Det bare virker sånn når jeg våkner.
Stia@n
Stian Fjelldal - Plutselig uendelig by warnermusicnorway
Fysj-trikset
Ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha!!!
Men seriøst: ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha!!!!
Ok, seriøst: Hva er tanken bak dette (knis.., beklager) naive vrøvlet fra denne (til nå) ukjente Julia Brännström? Hva er det som får henne til å hevde at en beviselig underbetalt samfunnsgruppe er overbetalt? Hvorfor fremstiller hun kunstnere som bortskjemte unnasluntrere når alle tall som er mulige å oppdrive på temaet, kan fortelle henne det motsatte? Hvordan kan hun - forfatteren av bloggen «Julia Brännström - Fashion, shopping, politics and my daily life» - påstå at kunstnere ikke jobber, når dét er stort sett alt kunstnere gjør, å jobbe, i helt vanlige jobber, slik at man kan ha råd til å drive med kunst - PÅ FRITIDEN?
Ok, hun er, så vidt jeg kan se, bare 19 år, men jeg tror egentlig ikke hun er så dum som det meningene hennes skulle tilsi at hun var, i hvert fall ikke så hinsides som det kunstner-Norge i øyeblikket prøver å fremstille henne som i sosiale medier.
Jeg tror snarere det handler om at hun i det som må ha vært et arkimedisk eurekaøyeblikk, har knekt koden, Fremskrittspartiets fremste politiske knep, det såkalte «fysj-trikset».
Det går i all enkelhet ut på at alt man kan si «fysj» etter, skal og bør det gjøres politikk av. Skatter, bomringer, innvandrere, muslimer og så videre. Fysj, fysj, fysj, fysj! «Alt som mislikes kan, i partiprogram passer inn», heter det seg. Er man i enda dårligere lune, tyr man til «æsj-trikset». Herunder havner blant annet homofile og hvitløk. Er det riktig ille, kjører man «urk-trikset». Finkultur og likestilling.
Kunstnere kategoriseres så vidt jeg vet under «fysj», selv om mange utøvere i kraft av sine personligheter hører inn under både «æsj» og «urk».
Så til Julia Brännströms landsmøtetale er det bare en ting å si for å ta debatten videre: blæh.
Ny singel fra Lady Fjelldal!
Etter to års intens famling i rompelyset har Lady Fjelldal hengt fra seg lammekjøttdrakten i skapet han nylig datt ut av.
Planen er å ta folket på og utenfor senga (gjerne et hvilket som helst CRAAAAZY sted!) med nok et grensesprengende repertoar av meningsløst fengende hits. Ladyens nye singel kommer til å ta verden bakfra med storm. Pokerfjes er intet mindre enn et poperotisk mesterstykke som fort rykker i både fot og pung. La deg rive ned!
Pokerfjes by LeftyLoosy
Litt plass til tøys og tull må det jo være. Låta er laget på denne:
Det er en Yamaha PSR-300 og vel det hva man kan kalle et lekekeyboard. Kjøpte det på finn.no for 200 kroner. Jeg har et lite dogmecoverprosjekt gående, ser dere, der det kun er lov til å bruke lyder fra dette fabelaktig simple instrumentet. Første låt dere får høre er altså «Pokerfjes». Bakgrunnen er forespørslene etter den akustisk i Popsalongen i fjor.
Man kan for øvrig si mye rart om Lady Gaga, men ikke kom og fortell meg at hun ikke er ekte vare. Det er nok ikke jeg i dette tilfellet, snarere en blekfet kopi.
Norsk versus engelsk
Nå skal jeg ikke påstå at jeg blir rent ned av journalister, men det har blitt noen intervjuer siden «Håbløs» kom ut i fjor. I samtlige har jeg blitt spurt om hvorfor jeg synger på norsk.
Her er forklaringen, en gang for alle.
Jeg begynte å synge på engelsk. Og selv om hukommelsen er et dårlig verktøy når man skal analysere bevegrunner man hadde for ørten år siden, tror jeg en viktig årsak var at jeg nesten utelukkende hørte på engelskspråklig musikk selv. Kjedelig forklaring, kanskje, og noen vil sikkert tenke «pøh, han tør bare ikke innrømme at han drømte om å slå gjennom i utlandet».
Men uansett hvor mye verdensherredømmet fristet, var språkvalget først og fremst et musikalsk anliggende.
For når jeg lager låter kommer musikken først i nittini prosent av tilfellene, og så skriver jeg teksten etterpå. Jeg minnes at jeg prøvde å lage norske tekster, men jeg fikk det aldri til å stemme helt. Selvtilliten ble deretter, og jeg lot det ligge. Jeg opplevde at det var mye enklere å putte engelske ord inn i melodiene. Jeg antar at noe var underbevisst, at man hadde tatt til seg konvensjoner i den engelskspråklige musikken man hørte på uten at man var helt klar over det selv. Jeg syntes i hvert fall det var enklere med engelsk. Det fløt bedre. Norsk, og særlig lyngdalsk, ble litt «hakkete», og var vanskeligere å få til å stemme rytmisk.
Dette førte til at tekstene ble mindre viktige. For selv om jeg mener jeg har skrevet noen brukbare tekster på engelsk opp gjennom årene, innrømmer jeg glatt at mye av det er meningsløst svada som kun utøver en praktisk funksjon for å få frem en melodi.
Et eksempel på det er «Rooftop», som noen av dere kjenner. Denne versjonene er den første vi spilte inn med Minus Mike i 2001 i Hønsehuset Studio i Bodø.
Rooftop by LeftyLoosy
Den havnet på debut-EP-en vår «Looktalkfightwalk» som ble anmeldt til terningkast tre av Marta Breen i Dagbladet i 2002.
«Debut-ep-en «Looktalkfightwalk» vitner om et talentfullt band som bør utvikles videre. Dessverre trekkes helhetsinntrykket ned av de temmelig enkle tekstene», skrev Breen.
Hun hadde nok et poeng. Jeg er fremdeles veldig fornøyd med låta «Rooftop», men jeg har litt problemer med å forklare det lyriske.
Nå skal det nevnes at jeg selv er glad i sanger det ikke er helt åpenbart hva handler om. Man skal ikke alltid tvinge inn teskjeen, og det finnes mange fantastiske band der ute som ikke selv skjønner bæret av hva de synger om.
Jeg har nok likevel alltid følt at jeg har hatt noe uforløst i musikken min. Vendepunktet kom i fjor vinter. Jeg hadde laget låten «Wasted» som jeg var veldig fornøyd med, og som Kriss og meg spilte inn hjemme i stua mi:
Wasted by LeftyLoosy
Jeg sendte den til A&R (fritt oversatt til talentspeider) Terje Pedersen i Warner Music, som jeg hadde hatt en del kontakt med tidligere. Vi hadde en avtale om at jeg skulle i studio til sommeren og spille inn noen låter for å høre hvordan om det fungerte. Han var veldig begeistret for «Wasted», men sendte meg følgende svar per epost:
«Har du noensinne skrevet på norsk? Jeg er bare nysgjerrig altså, men jeg liker å utfordre litt, og dersom du aldri har gjort det, kunne det vært veldig gøy å høre hvordan det ville blitt. Du kunne f.eks skrevet en fra bunnen av, eller oversatt en av dine 187 andre låter? He he, hva med en norsk versjon av Wasted?»
Jeg tok utfordringen og «Wasted» ble til «Håbløs».
Håbløst by LeftyLoosy
Det ble starten på en åpenbaring. Da jeg oppdaget at jeg faktisk kunne lage musikk på norsk, begynte det å renne låter ut av meg. Jeg husker jeg skrev seks nesten komplette låter på en dag. Det hadde aldri skjedd før. Jeg boblet over, hadde runners high som det heter på joggespråket.
Jeg tror det kreative overskuddet ble utløst av inspirasjon. Plutselig kunne jeg fylle låtene mine med mening, substans og ikke minst relevans. Jeg kunne «si» noe som hadde betydning. Oppdagelsen var både overveldende og skremmende. Dette betydde jo at folk også ville høre på hva jeg har å si. For det er en kjensgjerning at tekstene er viktigere i norskspråklig musikk. Bare sjekk ut norske plateanmeldelser. Når det menes noe om engelskspråklig musikk, har tekstene svært sjeldent relevans for karakteren. Synger man på norsk derimot, får tekstene ofte rikelig med plass i vurderingene.
Det sier noe om at man i Norge ved å synge på morsmålet kan nå ut i langt større grad hvis man ønsker å formidle noe utover en musikalsk opplevelse. Det føles helt vidunderlig å ha gjort den erkjennelsen.
Og det rare er at jeg nå plutselig synes engelsk er litt vanskelig.
Hils på bloggen min (skroll helt ned for nyhet om nakenbilde)
Jeg er en rimelig begrenset fyr, og kan ikke all verdens, men jeg vil si at jeg er ganske flink på sånn ca. tre ting. Heldigvis for meg, så passer alle tre inn i en blogg.
Den ene tingen er å lage låter. Jeg kommer derfor til å legge ut demoer, skisser, coverlåter og lignende på denne bloggen i tiden frem mot albumslipp til høsten, og helt sikkert etterpå.
Her er eksempelvis demoversjonen av «Håbløs» som Kriss og meg laget en tilsjasket kveld hjemme i stua mi i fjor vinter (kuriosa: vokalen er praktisk talt den sammen som på studioinnspillingen. Vi måtte bruke demoversjonen fordi jeg var forkjølet da vi var i studio og vi hadde ikke tid til å ta en ny runde etterpå):
Håbløst by LeftyLoosy
Kan hende blir det noen «skatter fra arkivet» etter hvert også (les Moorehead, Minus Mike, Lefty, Bastian osv.)
Den andre tingen er å tegne. Jeg er ikke veldig dyktig, men manglende evner kan kompenseres med stil. Litt som med musikk; for noen artister funker imaget bedre enn låtene. Så jeg kommer altså til å vise frem noen streker her, det være seg cover til singler, til plata, tegneserieforsøk og annet ræl.
Som denne, råtegningen til «Håbløs»-coveret...
Som Magnus Rakeng gjorde dette med:
Den tredje tingen er å skrive. Jeg er verken Hamsun eller Ibsen. Dagjobben min er da heller ikke forfatter, men journalist. Men jeg liker å utrykke meg skriftlig, som det heter, og kommer til å gjøre det innimellom på denne bloggen.
Men det stopper ikke der. For tingene lar seg jo kombinere! Så noen ganger kan det komme en salig blanding av musikk, bilder og tekst. Tenkt det! Multimedialiteten vil ingen ende ta, man kan sågar forvente LEVENDE bilder en gang i blant.
Som denne videoen, for eksempel, av min kjære venn Erlend som trakterer bassen i Moorehead (som fremdeles lever i mine øyne, vi er bare veldig inaktive for tiden).
Apropos Erlend. Jeg skal på besøk til ham i helgen, på en aldri så liten festlig sammenkomst! Der kommer også Kriss som muligens har lovet bort et halvnakenbilde, men da må dere stemme på meg her
